Krill2

Første april kom tidlig til Svalbard i år!

Mens de fleste av oss kan forvente å bli forsøkt lurt første april, sørget sola og månen for en ekstra tidlig aprilspøk på Svalbard i mars. Og den fungerte – millioner gikk fem på!

 

Berge 1_650x433.jpeg

Solformørkelsen på Svalbard fotografert i Adventdalen. Foto: Jørgen Berge. Fronfoto: Blant de organismene som så ut til å respondere mest på endringen i lys var krillen. Foto: foto kils.

20. mars 2015, solformørkelse på Svalbard. De trodde det ble natt og oppførte seg deretter. Vi snakker ikke om mennesker, men dyreplankton. Mens de fleste var opptatt av å se opp i været var studentene som studerer arktisk marinbiologi ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) mer opptatt av det som foregikk under is- og havoverflaten. Formålet var å avsløre om solformørkelsen forårsaket en betydelig endring i døgnmigrasjonen hos dyreplanktonet på Svalbard, eller om denne naturens bløff ble avslørt. -Kort fortalt – solformørkelsen var en gedigen første-april spøk som gjorde at millioner gikk fem på, sier Jørgen Berge. Han arbeider som professor UiT Norges Arktiske Universitet og UNIS.

Fenomen

Døgn-migrasjon av dyreplankton er et fenomen som karakteriserer alle verdens hav, og har blitt beskrevet som den største synkroniserte bevegelsen av biomasse på planeten. Fenomenet består i at små og store dyreplankton gjemmer seg nede i mørket på dagen, slik at de ikke skal bli mat for større rovdyr som jakter oppe i den lyse dagen.

-Men, når nattens mulm og mørke senker seg, kan dyreplanktonet svømme opp til de øvre næringsrike vannlagene der de kan spise i ro og fred for innpåslitne rovdyr. Dette gjentar seg hver dag, hele året. I alle verdens hav. Og da disse døgnmigrasjonene er styrt av sollys, gjør dette at mønsteret blir nøyaktig synkronisert i henhold til dag og natt.  Til sammen utgjør dette altså den største synkroniserte bevegelse av biomasse på planeten, forteller Berge.

Berge2.jpg

Studenter fra UNIS var med på studiene av solformørkelsen. Foto: Inger Lise Næss (UNIS)

Naturlig eksperiment

-Når vi så var så heldige å få en full solformørkelse midt på dagen ved vårjevndøgn, var dette et naturlig eksperiment som nesten er for godt til å være sant. Og ideelt tilrettelagt for å kunne identifisere hvilke organismer som reagere direkte på sollys der nede i mørket, og hvilke organismer som holder seg der nede og bruker en indre biologisk klokke til å bestemme seg for når det er på tide å bevege seg opp, fortelle Berge.

Studiene ble ledet av Berge og samordnet av førsteamanuensis Janne Søreide fra UNIS, og selvfølgelig månen. Selve den totale solformørkelsen varte ikke lenger enn drøyt to minutter, men det tok omtrent en time fra første kontakt mellom sol og måne og frem til månen dekket hele sola – i denne perioden opplevde både mennesker og dyr at det ble gradvis mørkere.

-Under den totale solformørkelsen ble det helt stille i Longyearbyen, og man kunne ikke høre en eneste snøskuter. Men i havet hadde solformørkelsen også en stor virkning. De organismene som hadde trukket seg ned i dypet for å hvile middag begynte plutselig å svømme oppover. Spesielt rundt selve den totale formørkelsen viste instrumentene våre at det var få organismer igjen i dypet. Men de kom fort ned igjen når lyset plutselig begynte å returnere! sier Berge.

Krillen mest følsom

Blant de organismene som så ut til å respondere mest på endringen i lys var krillen.

-Vi kommer i tiden fremover til å gjøre grundige analyser av alle dataene som ble samlet, og vi vil prøve å kunne identifisere hvilke arter som lot seg lure og hvilke som forholdt seg helt i ro. Ikke fordi det i seg selv er så viktig å vite hvilke arter som bruker eller ikke bruker en indre biologisk klokke for å styre sine vandringsmønstre opp og ned i havet, men fordi dette vil være en viktig brikke i vår generelle forståelse av hvordan lys påvirker organismer i havet, sier Berge, og legger til:

-Og spesielt i Arktis, der klimaendringene har og vil medføre et sterkt redusert isdekke – isen er kanskje den aller viktigste faktoren som regulerer tilgjengelig lys i havet. Når isen trekker seg tilbake, vil store områder få et endret lysklima. I dette perspektivet er det viktig å vite hvordan organismer responderer og reagerer på lys. Ikke bare på en tidlig første april spøk, men hele året. Det er for øvrig omtrent femti år til neste gang vi får muligheten til å studere samme fenomen på Svalbard. Men da i en periode av året der det er midnattssol.