Yamal6

Klimaet på den russiske tundraen er i endring

Norske og russiske forskere kan nå påvise forandringer i økosystemet på russiske tundraen. Årsaka er klimaendringer.

Yamal_650x433.jpg

Feltarbeid med nødvendig utstyr – som mygghatt. Her dokumenterer Dorothee Ehrich og en kollega hvilke fuglearter som finnes i Erkuta på Jamalhalvøya i Russland. Foto: Evgenia Viguzova. Frontfoto: Fjellrev foran hiet sitt. På den russiske tundraen har den enn så lenge gode forhold, men ting tyder på at dette vil endre seg. Foto: Aleksandr Sokolov

Av Randi Solhaug, UIT Norges arktiske universitet

I fjor sommer reiste forsker Dorothee Ehrich til Jamalhalvøya i Russland for niende år på rad. Etter årevis med forskning på den enorme russiske tundraen, kan hun og kollegene påvise forandringer i økosystemet.

Jamal er en del av Sibir og verdens største tundra, de treløse områdene nord og sør for den polare skoggrensen, hvor permafrosten gjør at bakken aldri tiner helt opp. Området har et yrende dyreliv.

Her overvåker Dorothee Ehrich ved Institutt for arktisk og marin biologi og hennes russiske forskerkolleger økosystemet for å finne ut hvem som spiser hvem av virveldyr (fugl og pattedyr), og ikke minst hvordan det påvirkes av klimaforandringer.

Overvåkinga er en del av prosjektet KOAT-Russia, som er ”lillesøster” av Framsenterets prosjekt Klima-økologisk Observasjonssystem for Arktis Tundra (COAT).

Yamal2_650x432.jpg

Forsker Dorothee Ehrich på den russiske tundraen på Jamalhalvøya. Hit har hun reist på feltopphold ni somre på rad. Foto: Aleksandr Sokolov

Mangfoldig matfat

Jamal er helt flatt, men frodig og rikt. For rovdyr er det et stort og mangfoldig matfat. For her er det mange arter av byttedyr som mus, hare, rype og ender, såkalt herbivorer (planteetere). Mus, og spesielt lemen, har store populasjonssvingninger. De årene det er lite herbivorer, er det derfor også mindre yngling av rovdyr.

For å finne ut hvor mange herbivorer det er hvert år og hva som er naturlig svingning i bestanden, fanger de smågnagere og teller de ekskrementer.  

– Det forteller også noe om dyrenes aktivitet – hvor de beveger seg, forteller Dorothee Ehrich.

Yamal5_650x433.jpg

Feltleiren ved Erkutaelva på Jamalhalvøya er av det enkle slaget, men omgivelsene er til gjengjeld storslagne. Foto: Dorothee Ehrich

Når hun og kollegene hennes er på feltarbeid  ved Erkutaelva på Jamal, bor de i en etablert leir som stort sett består av telt. Standarden er enkel, men de har tilgang på motorbåt som de bruker til å forflytte seg oppover elva når de skal dokumentere dyrelivet. Blant annet for å telle og merke fugl og sjekke fjellrevhi. Ellers går de mye.

– Vi jobber gjerne ute i åtte timer før vi drar tilbake. Der blir det gjerne litt mer jobb på «kontoret» vi har etablert i leiren.

Sammenligner med Varanger

Sammenligner man Jamal med Varanger i Finnmark, som har innlandtundra i høyereliggende områder og er uten permafrost, finner man en del likheter. Blant annet lever mange av de samme artene på begge steder. Men det er også ulikheter.

Fjellrev er vanlig på Jamal, og i motsetning til for eksempel Varanger, så har den gode forhold her. Sist sommer var det riktignok lite yngling, men det var også nedgang i antall mus, som er et vanlig byttedyr for fjellreven.

Den største konkurrenten, rødreven, er det lite av. Fjellreven er godt tilpasset de strenge vintrene i Sibir, og kan overleve flere uker på sine fettreserver. Det kan ikke rødreven, og den holder derfor til lengre sør.

Om temperaturen skulle øke, og det blir flere tilgjengelige matkilder på vinteren, så kan man muligens oppleve at rødreven forflytter seg nordover. Det vil i så fall fortrenge fjellreven, som unngår rødrev. Det er dette som har skjedd i Varanger, hvor reinkadaver på innlandet hjelper rødreven på vinteren. Det er dokumentert av COAT-prosjektet.

– Fram til nå har det ikke vært noe problem, men videoovervåking viser imidlertid at det som skjer i Varanger også så smått begynner å skje på Jamal også, forteller Ehrich.

Frodige, gjengrodde innsjøer

En annen utvikling som er registrert i området ved hjelp av satellittovervåking, er at flere innsjøer tørker ut. Bunnen av den inntørkede sjøen er næringsrik, så det blir relativt frodig. Blant annet har man sett masse blomster og midjehøyt gress, noe som ellers ikke akkurat er vanlig i arktiske strøk.

– Disse gjengrodde innsjøene blir som små, grønne øyer midt på tundraen. Og i disse har vi observert at fjellrotte har etablert seg. Vi vet ikke hvor lenge slike «hot spots» varer, men ting skjer vanligvis i sakte tempo på tundraen, sier Dorothee Ehrich.

Yamal4_650x433.jpg

Midjehøyt gress er ikke vanlig på tundraen, men dette er fra en inntørket innsjø hvor det har blitt usedvanlig frodig. Foto: Dorothee Ehrich

De har også observert at fjellvåk har fått dårligere kår enn tidligere. På grunn av lite mus, og dermed mindre mat for fjellvåken, har det vært færre reir enn vanlig på Jamal.

Miltbrannutbrudd

Yamal3_650x487.jpg

Sommeren 2016 var det særdeles hett på den russiske tundraen, med over 30 plussgrader over flere uker. Mange dyr bukket under, og varmen var trolig også en medvirkende årsak til at det brøt ut miltbrannsmitte. Foto: Aleksandr Sokolov

De siste årene har det vært stadig varmere på den russiske tundraen.

– Sommeren 2016 var det helt uvanlig varmt. Vi hadde over 30 plussgrader i flere uker. Tundraen tørket ut, og det var en del branner, forteller Ehrich.

Den usedvanlige varmen er trolig også årsaken til at det brøt ut miltbrannsmitte (antrax) i området i juli.

Så mange som 90 mennesker kan ha blitt smittet, og flere tusen rein døde på grunn av miltbrannutbruddet. Hetebølgen bidro til å smelte det øverste laget av permafrosten, og russiske myndigheter regner med at dette har frigjort miltbrannsporer som har ligget i dvale i jorda siden forrige utbrudd i 1941.

Samtidig  bidro også heten til å svekke dyrene. At den obligatoriske vaksinasjonen av rein ble opphevet i 2007, gjorde selvsagt også at reinsdyrene ble utsatt for bakteriene.

Forskergruppen som Ehrich er en del av befant seg ikke i nærheten av det berørte området, men siden de hadde begrenset tilgang på kommunikasjonsmidler og dermed også oppdatert informasjon, bestemte gruppen seg for å avslutte oppholdet på tundraen litt før de hadde planlagt.

– Dermed mistet vi jo litt av forskningstiden vår der borte, men det var vår egen avgjørelse. Når vi er på tundraen kan vi kun nås på satellittelefon, og det er derfor begrenset hvilken oversikt vi kan få over ting som skjer. Vi visste ikke omfanget av utbruddet, så vi tenkte føre-var. Men vi er ikke skremt over dette, så prosjektet fortsetter til sommeren igjen. Men da tar vi nok noen ekstra forholdsregler, sier Dorothee Ehrich.

Først gang publisert på engelsk i Fram Forum 2017.